Konisering – min erfaring

Konisering – min erfaring

Konsering er når du fjerner en liten del av livmorhalsen. Dette er vanlig å gjøre når du har høygradige celleforandringer. Det er et forebyggende tiltak mot livmorhalskreft.

Celleforandringer er ikke unormalt og som oftest går de tilbake av seg selv. Problemet er at man vet ikke hvilket celleforandringer som kan utvikle seg videre til livmorhalskreft. Får du påvist større celleforandringer sammen med HPV viruset, så vil du først bli henvist til biopsi.

Utfra hva biopsien viser, vil du evt. bli anbefalt en konisering.

Dele erfaringer

Da jeg fikk vite at jeg burde ta en biopsi, så begynte jeg å lese meg mer opp på dette + søke etter andre sine erfaringer.

Etter biopsien ble jeg også anbefalt konisering og søkte selvfølgelig rundt etter erfaringer om dette.

Det er nok litt en sånn forberedelsestaktikk, også er det jo interessant å lære mer om det man skal gjennom. Jeg fant noe på nett, men ikke så mye. Det var mest på det kliniske nivå, og ikke så mye ellers.

Så om du er på utkikk etter andres erfaringer rundt dette, så håper jeg at min erfaring kan være til nytte for deg 🙂

Både biopsi og konisering ble gjennomført på Vestre Viken sykehus avd. Ringerike.


Først biopsi – hvordan det gikk

Jeg grudde meg litt i forkant, men hadde bestemt meg for å slappe av så godt som mulig. Det er noe av det viktigste du kan gjøre for å ha minst mulig vondt.

Og for meg gikk biopsien veldig fint. Jeg valgte å prøve uten bedøvelse, og hostet meg gjennom klippene. Jeg kjente ingenting.
Men dette er VELDIG individuelt.

Jeg kjenner absolutt ingenting når vanlig celleprøve blir tatt heller, men vet at andre synes at dette kan være ganske ubehagelig.

Gynekologen tilbudte å sette bedøvelse, men valgte å prøve først uten. Heldigvis gikk det fint. De var veldig søte både gynekolog og sykepleier, og spurte heeele tiden om det gikk bra 😄

Det mest ubehagelige var en utskraping av cervix som ble gjort til slutt. Det var ikke vondt, men ubehagelig. Litt mensensmerteaktig. Men legen forklarte dette i forkant. Så lenge legene er flinke til å forklare hva som skjer og kommer til å skje, så synes jeg det er greit.

Hadde vel litt blodig utflod et par dager etterpå, og litt menssmerter, men ikke noe å snakke om.

Hele undersøkelsen var vel unnagjort på 15-20 minutt.


Koniseringen

Jeg var så heldig å få gjøre dette i lett narkose. Altså sov jeg meg gjennom hele inngrepet!


Det vanligste er at dette inngrepet gjøres i lokalbedøvelse. Men det har jeg da ingen erfaring med. Mulig de skulle fjerne mer enn vanlig hos meg, og at de derfor valgte lett narkose. Det vet jeg ikke.
Det var flere som skulle til pers den dagen, og vi fikk alle lett narkose. Det blir selvfølgelig lettere å gjøre jobben for legen når pasienten ligger helt avslappet og i ro
..


Har ikke hatt narkose før, så var litt spent. Men det ble en god opplevelse. Sprøtt hvordan du plutselig sovner, også våkner du plutselig igjen – ferdig! Det går så fort og du har ikke kjent noen ting!

Det verste den dagen var kanskje veneflonen. Det er den saken de setter inn i armen eller hånden og hvor diverse medisiner sendes inn. Dette ble selvfølgelig gjort av en hyggelig og ung, kjekk, mannlig sykepleier. Følte meg jo så fin der jeg lå, usminket, med badehette og sykehuskjortel, haha 😉

Men det gikk veldig fint det også. Det var et stikk, også var den på plass hos meg.

Fasting før operasjon

Måtte også møte fastende. Og siden jeg ikke ble trillet inn på operasjonsstua før nærmere kl 13.30, så ble det en lang fastedag!

Selv om fasting er veldig trendy om dagen, så er jeg ikke spesielt flink på det. Jeg valgte å ikke drikke kaffe den dagen, så gikk med konstant hodepine 🙈

Det var såå godt med «frokost» i 15 tiden. Fikk servert et brett med diverse pålegg, og Wasa sine glutenfrie knekkebrød. Skulle gjerne hatt noen andre knekkebrød, så tips er å ta med det selv. Savnet også ordentlig smør! På sykehus er det dessverre margarin som serveres…

Eplejuicen med isbiter og en kopp kaffe var nok høydepunktet 😃

Følte meg tung og groggy i kroppen resten av dagen. Var ikke noe kvalm, men det føltes vanskelig å få opp øynene ordentlig. Var litt ustø i starten, men det gikk seg til. Tungheten var ikke borte før dagen etterpå.

Tiden etter koniseringen – noen komplikasjoner

Det er helt vanlig å blø i noen dager til uker etter koniseringen.
Jeg har vært en av «de heldige» som fikk blø i flere uker….

Nå er det akkurat 4 uker siden inngrepet. Har mensen, så satser på at jeg er ferdig med blødninger snart nå!

De første dagene hadde jeg bare blodig utflod. Det holdt med truseinnlegg.
Men så økte det på etter 4-5 dager og måtte bruke vanlig bind. Det var ikke ekstreme mengder, holdt å bytte bind ca 4 ganger om dagen. Og det gikk fint gjennom natta. Følte at det begynte å avta litt etter 2 uker.

Akutt økt blødning

Men, så begynte det plutselig å blø veldig! Det bare rant egentlig. Måtte bytte bind hver halvtime til time!

Trodde først at det kunne være mensen, men det var jo egentlig en hel uke til den skulle komme. Og jeg er regelmessig på det området.

Ikke ga det seg heller etter et par timer… Ringte derfor legevakten på kvelden, da hadde jeg holdt på i ca 10 timer og følte meg noe stressa og bekymret.

Det sto også i papirene jeg fikk på sykehuset, at jeg måtte ta kontakt om det plutselig ble blødninger sterkere enn en vanlig menstruasjon. Og det syntes jeg at det absolutt var!

Legevakten ba meg om å se det an til dagen etterpå da… Ok, greit nok.

Bunkret sengen med håndklær, for hadde en mistanke om at det ble nødvendig…

Og fikk rett i det. Sov ikke spesielt godt. Var og skiftet midt på natta i 3 tiden. Hadde blødd gjennom alle håndklene… Sto deretter opp igjen i halv 6 tiden. Hadde blødd gjennom igjen.. Gadd ikke å legge meg igjen da, så satte meg i stua i stedet. Bare ventet på å få ringe legevakten igjen!

Ny telefonkontakt og legevakten

Ringte først sykehuset, og de ba meg om å ta kontakt med legevakten igjen, for det skulle ikke blø så mye. Siden jeg var på hytta i Larvik, så ble det selvsagt legevakten der jeg kom i kontakt med.

Det var en hyggelig person på legevakten som svarte. Forklarte saken og hva sykehuset hadde sagt, og da var det bare å komme inn. At sykehuset også mente at dette burde sjekkes var absolutt et godt kort i hånden..

Min kjære kjørte meg. Jeg var rimelig gåen da. Og den følelsen hver gang jeg reiste meg opp.. Blod som bare gushet ut, veldig ubehagelig! Det var også blitt verre med koagler/blodklumper som kom (sorry detaljene…). Hvert dobesøk så ut som en massakre, haha, nei det var ikke noe særlig!

Legevakten i Larvik

Ventet stående, for orket ikke den gushfølelsen når jeg reiste meg opp.

Byttet bind rett før vi kjørte, og måtte bytte bind igjen da jeg kom frem. Det var ca 20 minutter..

Måtte heldigvis ikke vente så altfor lenge på å komme inn.

Fikk verdens søteste sykepleier! Jeg begynte å gråte med en gang hun spurte hvordan det gikk. Var så sliten og bekymret da. Hun tok meg inn på et annet undersøkelsesrom og var veldig forståelsesfull og god. Hun forsto godt hvorfor jeg ikke ville sitte.

Det beste var at hun ville sette meg på oransje nivå, slik at jeg skulle slippe å vente så lenge med videre undersøkelser. Hun sa det så fint og noe i denne duren: Jeg setter deg på oransje nivå, så du skal slippe å vente så mye. Det er på tide at kvinnehelse blir prioritert! Stort sett er det disse mannegreiene som blir først prioritert, men nå får testiklene vente!». Haha, herlig dame spør du meg 😉

På vei ut fikk jeg et type bleiebind – ikke veldig sexy, men praktisk! Tar veldig mye mer enn selv et nattbind. Fikk også et ekstra underlag til å sitte på i bilen. Jaja, man tar kjæresteforholdet til nye nivåer med slike opplevelser 😉

Neste stasjon – akuttmottaket i Tønsberg

Legevakten i Larvik valgte å sende meg videre til sykehuset i Tønsberg, da problemet var av gynekologisk art og de ikke hadde den kompentanse der. Det ble litt kjøring på kjæresten den dagen for å si det sånn.

Ankom sykehuset, men var litt usikker på hvor jeg egentlig skulle. Jeg skjønte ikke at jeg bare skulle gå rett til blodprøvetaking og deretter gynekologisk poliklinikk. Så gikk først til akuttmottaket.

Der fant vi ut at jeg måtte tilbake til hovedsykehuset. Fikk tatt blodprøvene og gikk deretter til poliklinikken. De stengte kl 15, og jeg var der kl 15.. Så da ble jeg sendt ned til akuttmottaket igjen. Litt frem og tilbake kan du si!

Etter en halvtimes- 45 minutters venting, kom jeg inn på et undersøkelsesrom. Det ble målt blodtrykk og EKG (tror jeg det var, med disse ledningene på brystet) flere ganger. Følte jeg ble godt ivaretatt.

Lite smerter – mye blod

Fikk ligge på en seng og måtte vente en god stund til. Men såå deilig å ligge på senga, hadde tilgang til eget toalett og fred og ro. Og det var så godt å vite at snart ble det hjelp å få! Begynte å slappe mer av.

Kom en veldig koselig gynekolog (dame) og sykepleier.

Ble undersøkt og det viste seg at et blodkar hadde røket inni der i forbindelse med at skorpen hadde falt av. Det var ingen ekstrem blødning, men jevnt og trutt. Det opplevdes nok verre enn det var.

Etter konisering blir det nemlig en skorpe og den skal falle av, og da blir det som oftest mer blødning noen dager. Men siden blodkaret hadde røket, så ble det jo mer enn vanlig.


Dette var visst ikke så uvanlig i følge gynekologen, de hadde stadig slike caser inne…


Fikk en bedøvelsesspray inni der, for hun ville prøve å sette et par sting.

Sprayen fungerte, jeg kjente ingenting. Skravlet i vei med både sykepleier og gynekologen.

Dessverre var det litt utfordringer med å sette stingene, for hun hadde ikke helt det rette utstyret nede på akuttmottaket. Men fikk nå satt et par sting, og selv om det ikke ble helt slik som hun hadde tenkt, så stoppet blødningen.. ENDELIG!

Fikk også satt inn en sværa tampong med et middel som skal stoppe blødninger, cyklokapron. Dette skulle jeg ha inni der i 4 timer. Ble derfor værende på avventingsavdelingen i 4 timer.

I forbindelse med dette her hadde jeg lite smerter. Har i grunnen ikke hatt noe nevneverdige smerter i hele denne prosessen. Ikke etter inngrepet og ikke under denne akutte blødningen. Kjente litt i lysken på venstre side, og det var i det området blodkaret hadde røket også, men det var ikke noe å snakke om.

Uten mat og drikke…

Fikk meg endelig litt mat da! Hadde ikke spist siden frokost, så var rimelig tom. Klokken var nå blitt ca 18.30. Hadde heller ikke hatt så mye matlyst, selv om jeg var sulten til tider.

Er ikke så imponert over denne sykehusmaten da… Det var lapskaus i bokser som du varmet i mikroen.. Og igjen margarin….. Men noe må man jo ha i kroppen. Lapskausen var både gluten- og melkefri da! Den var laget på sykehuskjøkkenet.

Litt før kl 23.00 ble tampongen tatt ut og det innvendige inspisert. Det var ingen tegn til blødning lenger og jeg fikk reise hjem. Fikk med meg noen tabletter med cyklokapron samt resept på dette. Så da hadde jeg backup om jeg skulle begynne å blø igjen.

Tok en dose morgenen etter, men siden har jeg ikke tatt noe mer.

En morgen uten blødning

Det var HELT fantastisk å våkne uten blod i bindet!!! Etter å ha blødd i 3 uker + denne akutte blødningen, så vet man jo nesten ikke om noe annet! Var en skikkelig høydare 😀

Var engstelig for at jeg skulle begynne å blø igjen, men våget meg på sykkeltur dagen etter. Det gikk fint. Kjente jeg var øm i underlivet, så tok det med ro. Fikk også tatt båtførerprøven på kvelden, som jeg hadde meldt meg på noen dager i forveien. Og den ble bestått med grei margin 😀

Litt ør og dårlig kondis

Var i god treningsmodus før inngrepet. Etter inngrepet ble jeg ordentlig forkjøla med bihuler i en uke, og deretter blødninger. Kjenner at dette ikke har vært så veldig positivt for formen 😉

Blodprosenten er fin, så kan nok ikke skylde på den. Spørs om det er mest lite aktivitet som har gjort kondisen så dårlig.. Blir andpusten for ingenting!

Men det er klart at alt dette har vært en påkjenning for kroppen.

Nå skal jeg bare få unnagjort mensen, så skal jeg nok i komme i gang igjen 🙂

Hva med yoga oppi alt dette?

Jeg har ikke gjort mye fysisk yoga den siste måneden. Har samtidig hatt ferie og vært bortreist alle tre ukene. Vært sammen med familie og kjæreste, og da blir det liksom ikke helt tid og sted for så mye yoga.

Da bihulene var på sitt verste lå jeg litt i liggende sommerfugl med bolster under ryggen, det var veldig godt. Ellers har jeg gjort kun en full yogaøkt med Naardic.


Har også kjent at pusten har vært litt stressa, og det har vært utfordrende å puste godt nok. Har måttet ta meg selv i det.


Når det gjelder det å bekymre seg, så har jeg ikke gjort noe særlig av det før blødningen ble akutt og kraftig.

I alle undersøkelsene har jeg hatt fokus på å slappe av og puste rolig. Dette klarer jeg stort sett bra nå og det hjelper såå masse. Er du avslappet og rolig, så blir det også mindre smerter.

At jeg klarer dette nå er takket være yoga og mindfulnesstrening. Det er jeg helt sikker på.


Har nå fått svar på at de fikk med seg alt i inngrepet og at neste sjekk er om 6 mnd.
Så da er det bare å ta vare på seg selv og å ta det som det kommer 🙂


Tidligere bekymret jeg meg mye for det meste. Har nok absolutt hatt litt helseangst! Men det er så godt å kjenne på at dette ikke er noen utfordring lenger! Det er klart at tankene streifer innimellom, men jeg går ikke inn i dem. Lar de komme og passere. Deretter tenker jeg heller på noe hyggelig og at ting er bra nå.

Vi vet jo ikke hva som skjer, og min mor sa alltid at det ikke var noe vits i å bekymre seg. De fleste bekymringene blir det jo ikke noe av! Hun hadde jo helt rett.

Men jeg forsto ikke hvordan hun klarte å tenke sånn. Jeg måtte bekymre meg for alt mulig, det var liksom en trygghet! Men det er veldig slitsomt og upraktisk. Heldigvis er det mulig å endre dette. Det er faktisk mulig å lære seg til å bekymre seg mindre. Og her er yoga og mindfulness et godt verktøy.


Konklusjon

Biopsi og konisering gikk veldig fint. Lite til ingen smerter.

Alle sykepleiere og leger har vært veldig hyggelige og forståelsesfulle.

Ellers har det vært mye blod for min del. Jeg har nok vært litt uheldig der. De fleste andre jeg har snakket med har ikke opplevd det. De har hatt lite blødninger og kommet seg fort.

Men vi er alle forskjellige og reagerer ulikt. Skulle du oppleve sterke blødninger, så ikke nøl med å ta kontakt med helsevesenet!


Underprioritert kvinnehelse

Jeg er glad for at jeg fikk så god hjelp, at jeg traff den første sykepleieren som tok meg på alvor.

Men hun har et poeng i at kvinnehelse er underprioritert.

Et tankekors er: at da jeg var i et undersøkelsesrom spesielt for gynekologi på sykehusets akuttmottak, så hadde de ikke det rette utstyret for en problemstilling som stadig dukker opp. Legen sa hun hadde bedt om dette flere ganger, men de hadde fremdeles ikke fått det? Det sier jo litt om prioriteringene….

Tullete at sykepleier må bruke tid på å løpe rundt etter standard utstyr! På et akuttmottak!


Snakk om det <3

Om du har vært gjennom en konisering, så kommenter gjerne hvordan dette var for deg.

Det er viktig å snakke om disse tingene og at vi damer støtter hverandre i dette. Det er et veldig vanlig inngrep, ca 7000 kvinner får gjort dette i året! Kanskje er det en overbehandling her også. Det gjøres mye ut fra føre var prinsippet.

Så vil man selvfølgelig ikke tulle med kreft. Symptomer på livmorhalskreft kommer veldig sent, og da er det kanskje allerede gått for langt.

Kan man gjøre noe selv oppe i dette her?

Men er det kanskje andre ting man kan gjøre først? Eller samtidig? F.eks. med livsstil, tilskudd, kosthold etc.?

Det er flere leger som mener at kreft er et metabolsk problem, altså at det også er ting man kan gjøre selv for å bli bedre fra kreft og evt. forebygge. Dette var et tema på Nordisk ernæringskonferanse i januar i år, veldig interessant!

Har begynt å sette meg mer inn i dette. For noen ganger må man gjenta koniseringen, og kjenner at jeg helst vil unngå dette!

Siste året har vært ekstra krevende av ulike grunner. Det har vært mer stress enn vanlig og jeg har ikke tatt like godt vare på meg selv. Så det jeg har vært gjennom nå er en ekstra motivasjon til å ta bedre vare på meg selv fremover. Alt er en erfaring og læring <3


Selv om sommerferien ble preget av ulike helse-issues, så har den også vært fin. Fikk ikke truffet så mange venner som jeg ønsket, men ble mye tid med familie og kjæresten. Det ble kinobesøk, by-besøk og båtturer. Det ble lite bading, da dette skal unngås de første ukene etter inngrepet. Men det har gått greit. Det kommer flere muligheter 🙂

Sykkeltur på hytta i Larvik.
Sykkeltur på hytta i Larvik.

Har du vært gjennom en konisering? Del gjerne i kommentarfeltet 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Søk