På mandag kveld for to uker siden fikk vi en forferdelig trist beskjed. Mamma er død..

Hun hadde vært dårlig lenge og de siste to ukene innlagt på Haukeland med en alvorlig rosen-infeksjon. Men hun har vært ute mang en vinternatt før og karret seg tilbake, så vi hadde en tro og et håp på at hun skulle klare seg denne gangen også. Særlig siden infeksjonen var på bedringens vei og at hun var så mentalt med. Men den gang ei…. Det var til slutt nok for en veldig sliten og smertefull kropp.. Og lungene og pusten sa mandag kveld stopp..

Mamma har vært kronisk syk i over 30 år med astma, masse medisiner og ulike bivirkninger og følgesykdommer. Mentalt har jeg opp gjennom årene vært gjennom mange runder hvor jeg har tenkt at denne gangen klarer mamma det ikke. Hvordan blir livet når hun dør? Har sett for meg begravelsen og tomheten etterpå. Har kjent på gråten og sorgen. Prøvd å forberede meg på det. Så blir det likevel et sjokk når det skjer..

Det var både godt, vondt og rart å se henne på sykehuskapellet. Det var en veldig sympatisk prest som tok en fin, kort andakt på sparket og vi prøvde å synge No livnar det i lundar. Det passet så fint, en sang mamma også likte..

Det blir mange tanker, samtaler med familie og venner, mimring. Hvordan opplevde vi mamma? Var det noe vi skulle ha gjort annerledes? I det ene øyeblikket er alt ok og i det andre er det klumpen i halsen og tårer i øynene.

Bisettelsen gikk overraskende greit. Jeg hadde psyka meg opp det jeg kunne, da jeg grudde meg veldig til å skulle bære kisten.. Var redd for at hele kroppen bare skulle svikte og at jeg ikke skulle klare å bære.. Men det gikk fint. Jeg stirret hardt ned i gulvet stort sett hele veien, haha 😉 Helt til vi var nesten ute, da kikket jeg opp og der sto en av mine beste venninner med tårevått ansikt…

Det var så mange blomster, mange fine ord.

Alle mammaer er noe for seg selv.

Mamma hadde en ekstrem livsgnist, livsglede og positivitet, noe de aller fleste la merke til. Selv om hun hadde mye vondt på slutten, så ville hun liksom være her likevel. Hadde planer for sommeren..

Må innrømme at jeg tenkte mang en gang det siste året, at det måtte da være godt å få slippe! Men der var ikke hun..

Hun var en person som elsket livet, hun elsket å være på farten, møte nye folk, men også å ta vare på familien og de som ikke hadde det så lett. Hun engasjerte seg i lokalsamfunnet når hun hadde overskudd til det og mange utover oss her hjemme har hatt glede av hennes smurte horn, boller, vafler, kaker, latter og gode humør.

Jeg kommer også til å huske hennes sans for rettferdighet. Og meningene rundt likeverd. Noe hun absolutt hadde et viktig poeng i, nemlig at husarbeid bør verdsettes like mye som annen jobb! Og hun hadde et ekstra hjerte for de svake og eldre i samfunnet.

Hun var en håndarbeidsentusiast av dimensjoner. Strikket, sydde og broderte. Vi har ingen anelse om hvor mange babyjakker hun faktisk har strikket. Det lå halvferdige prosjekter da hun døde.. Men det er fint å ha bunader med broderier og søm fra mamma, så vi kan bære henne med oss på den måten også.

Hun var et ordentlig tradisjonsmenneske, noe jeg ikke er! Det var faste rutiner både på 17. mai, til jul og til påske. For henne ble det aldri ordentlig høytid uten disse. Selv om jeg tenkte at vi kunne da slacke litt på det 😉

Så hadde hun sine meninger om ting og tang også, og var vel ikke alltid like diplomat mot oss nærmeste. Hun hadde en greie med håret til alle døtrene sine. Jeg klippet meg jo lugg her til jul og var ganske fornøyd med det. Spurte på julaften om hun ikke syntes at jeg var fin på håret nå. «Jo, du har fint hår», var svaret jeg fikk da, haha. Hun hadde en greie med at jeg måtte få håret vekk fra ansiktet, aller helst skulle det være helt kort.

Selv om hun var flink til å ta vare på de rundt seg, så var hun ikke spesielt flink til å ta vare på seg selv… Noe jeg synes har vært vanskelig i voksen alder. Jeg har hatt mine meninger om hva hun kunne ha gjort for å styrke helsen. Ikke sikkert at det hadde hjulpet. Men det er jo det å prøve! Ta mer ansvar for egen helse, det er jo viktig uansett om man er frisk eller ikke..

Men det er jo ikke så lett og det er mange ting som spiller inn..

Hun prøvde jo innimellom, og hadde definitivt gode perioder. Men de tøffe periodene tar på og det blir så mange medisiner og bivirkninger. Det blir etterhvert en veldig vond sirkel som det er utfordrende å komme ut av.

Det å være kronisk syk er tøft. Det krever så mye av en på mange fronter.

Jaja, jeg synes det er godt å skrive, få det ut. Det har nemlig vært litt vanskelig å få kontakt med meg selv disse to ukene. Har vært litt avstengt. Men det kommer nok litt etter hvert. Som bølger. Og det er helt greit. For det er jo uvirkelig at en person du har hatt i livet ditt i nesten 40 år er borte. Og kanskje særlig når det er mamsen også…